| Minnehjørnet - din historie |
| |
|
 |
Når arbeiderhistorien skrives, handler det oftest om våre store helter - Jeppesen, Knudsen, Tranmæl, Gerhardsen og andre nasjonale storheter.
En av våre målsettinger er å dokumentere historien til arbeiderbevegelsen i Sandefjord og våre lokale helter - som Anders Kaupang og Josefine Pettersen. Lokalhistorie er viktig - det forteller oss noe om hvem vi er.
På denne siden kan du fortelle din historie. Vi vil gjerne samle flest mulig innspill og er spesielt opptatt av å høre fra den eldre garden slik at deres erfaringer kan overføres til den nye generasjonen
Vil du bidra med noe eller ønsker å tipse oss, kan du sende oss en epost her |
| |
|
Vi planlegger også å ta opp intervjuer med mennesker som var med å bygge arbeiderbevegelsen i byen, og legge dem ut på nettet. Kjenner du noen vi bør snakke med, håper vi du tar kontakt. |
Faren min var født på Stub, men vokste opp i Damveien 3 i Grønli, like ved Fiskebasaren, der hans far var den ene av Brødrene Berggren. Farfar het Gustav Adolf. (Han døde allerede i 1932). Hva min farfar stemte, vet jeg ikke, men som ung var faren min ganske rød, og jeg hørte aldri at han ble straffet for det.
Far het Arne, født i 1912, og opplevde noe under 1. maifeiringen i Sandefjord som han moret seg mye over. Ettersom han gikk til sjøs som15-16-åring, har dette trolig funnet sted i 1927 eller 1928.
Far var en god forteller og dette fortalte han: Under 1 maitogets faner og til forførende hornmusikk marsjerte noen ekstra lykkelige barn, døtre om jeg husker rett, og ikke hvilke som helst døtre, for de var barna til Konsul Christensen.
Dette var jo som om prinsesse Ingrid Alexandra og hennes lille bror skulle gått i 1 maitoget i Oslo, ikke sant? Nei, mye verre, tiden tatt i betraktning? Det ble i hvert fall stor oppstandelse i Sandefjord, med peking og munterhet blant dem som så dem. Barnas glede ble ikke langvarig, for skandalen ble meldt til opphavet, og en barnepike i mundur og fullt firsprang kom styrtende til og halte de små ut av 1. mai-toget.
Der slutter det jeg kan fortelle, men dette muntret far oss med i mitt barndomshjem, som var i Horten.
|
