Sandefjord Arbeiderhistorie

Små minner fra en beveget politisk tid

Anders Kaupang er en nøkkelperson i arbeiderbevegelsens historie i Sandefjord. Han ble født i Tjølling i 1875 og var sønn av en bonde. Like før århundreskiftet begynte han å arbeide på Framnæs mekaniske Værksted.

Allerede i 1898 ble det dannet en løst organisert forening for Framnes-arbeiderne. I 1901, kort tid etter han hadde fått jobb der, var Kaupang med og stiftet fagforeningen Jern og Metall avd. 34.

Han var også en av hovedpersonene som etablerte det som senere skulle bli kjent som Sandefjord Arbeiderparti. I 1904 dannet Anders Kaupang og sine kamerater i fagbevegelsen en Sosialdemokratisk forening. Et år senere ble foreningen omdøpt til Sandefjord og Sandeherred Arbeiderparti.

Helt frem til etter siste verdenskrig var han meget aktiv i partiet. Han var medlem av Sandefjord bystyre fra 1908 til 1947, og hadde 31 år i formannskapet. Her er noen av hans politiske erindringer fra sine unge år.

Tjølling var i 1880-90 åra et livlig politisk sentrum. Den var nabokommune til Johan Sverdrups Larvik. Til de mange og store politiske møtene som ble holdt på Lauve i Grøttinglia og i lokalet på Tjøllingvolden kom det folk både fra Sandefjord og Larvik og bygdene. På disse møtene var det som oftest talere både fra Høyre og Venstre, og mange ganger møtte hvert parti med to og tre talere, så det gikk livlig for seg. Duellene mellom talerne ble ofte så tilspisset at de forlot den saken som skulle utredes og la an på å døyve motstanderen. Som regel gikk venstretalerne av med seiren, for de var mest drevne i talekunsten.

Anders Kaupangs minner fra Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold

Eieren av Grøtting var postekspeditør og ivrig venstremann, og det vakte ren forferdelse blant høyrefolk da han under et stevne heiste flagget med unionsmerket ned. Etter et slikt politisk stevne hendte det at redaktøren av høyreavisa i Larvik, ”Amtstidende”, som hadde leid hest og trille, ble stanset nede på veien av en del arbeidere fra Larvik. De grep fatt i hjulene og dreide dem bakover. Redaktøren ble betenkt og satt og slikket på håndtaket på spaserstokken sin mens arbeiderne ropte i kor: ”Ja, bit i kjeppen din, du Smidt”. Dette sto på en tid inntil Venstres stortingsmann i kretsen, Mathias Odberg, kom kjørende og ba karene slippe vogna. ”For ellers kommer heller ikke jeg fram”, var hans motiv. Det ble latter, som frigjorde både trilla til redaktøren og stemningen.

På et møte som ble holdt på Østre Halsen talte en gang skolestyrer Davidsen av Venstre. Han holdt på nokså lenge, så Høyres taler, B. M. Steen, til slutt gikk fram til talerstolen, grep fatt i Davidsen og ville dra ham ned.

Det ble basketak mellom de to, men Davidsen fikk hjelp av flere tilhørere som ga Steen mange velrettede slag.

Det som gjorde utslaget var et spark av en sjømann i langstøvler. Han traff Steen så han tumlet om på gulvet. Møtet løste seg opp i latter, det ble ikke mer opplysning om det emnet.

Viggo Ullmann talte en gang på et møte i Tjøllingvolden hvor motstanderen var en høyreredaktør fra Sandefjord. Ullmann siterte noe fra en engelsk bok som het Mulholl. Da høyretaleren slapp til tok han fatt i dette sitatet, men kunne ikke huske navnet på boka.

Ullmann stilte seg foran talerstolen og stavet: ”Mul - Mul-holl, husker du det nå?” Høyretaleren ble rasende og glemte det meste av det han skulle si, og slaget var tapt for ham.

Kaupang var med og stiftet
Jern og Metall i Sandefjord

En tid i 80-åra var gemyttene rent i kok, og når høyre- og venstre folk møttes røk de ofte sammen i slagsmål. Det gikk så vidt at konene nektet å gå i selskap hvis ikke mannen lovet å oppføre seg noenlunde normalt.
Ved stortingsvalget i 1888, som foregikk i kirken, serverte Høyre øl hos ”Severin snekker” på Tjøllingvolden til alle som ville ha. Det ble drukket en del, men etterpå ble folk flaue, og Høyre gjentok ikke det eksperimentet.

Ved et seinere valg sørget Høyre for gratis skyss til kirken for folk som bodde på Østre Halsen og Rekkevik. Det ble heller ikke videre vellykket, hvis en skal tru hva en av velgerne, Andreas Jensen, sa da han kom ut på vollen etter å ha stemt i kirken: ”Nå har vi kjørt med Høyre og stemt med Venstre.”

På gården Kaupang var det alminnelig å leie bort rom til byfolk om sommeren. I et av de rommene som en høyrefamilie hadde leid en gang, hang det et bilde av Johan Sverdrup, og det tålte ikke høyrefrua å se, så hun vendte bildet om. Da bondekona fikk se det, vendte hun straks bildet om igjen. Da høyrefrua igjen snudde bildet sa bondekona bestemt og avgjørende: ”Hvis dere snur bildet en gang til er dere oppsagt og skal reise straks.”

Det hadde lykkes Treschow og likesinnede å presse sine arbeidere til å stemme med Høyre ved et valg i Larvik, og det ble høyreseier. Men det ble spetakkel etterpå. Arbeidere og andre samlet seg og dro rundt i byen og bombarderte villaene til besteborgerne med stein og andre kastemidler, og de siktet jo først og fremst på vinduene. En av de angrepne fikk tak i skytevåpen og truet med å skyte den første som kom inn på eiendommen hans.

Høyretaleren M. B. Steen ble en gang antastet i ”Prinsegata” i Larvik. Han reddet seg opp i et tre og kom først ned igjen etterat Lars Abrahamsen, den seinere statsråd, kom og befridde ham og fulgte ham hjem.